Maine Coon er en katterase som helst bør oppleves. Av utseende gir de et helt annet intrykk enn det man faktisk møter når man hilser på en slik katt. De ser alvorlige ut, av og til nesten litt farlige, både med tanke på blikk og størrelse. De er kjent for å være verdens største tamrasekatt, men også kjent under kallenavnet "den milde kjempen". For det er en stor katt, og spesiellt hannene har en bemerkelsesverdig størrelse og tyngde. En hannkatt rundt 8 - 10 kilo er ikke svært uvanlig, mens hunnkattene har en del mer normal størrelse.

Som store dyr flest, har de en enorm trygghet og ro over seg. De er svært tilpassningsdyktige og godtar det aller meste. Her er det naturligvis masse individuelle forskjeller, men mitt helhetsintrykk av rasen er at de er svært tollerante.

Skaffer man seg en Maine Coon, skaffer man seg et familiemedlem. De skal være med på alt. Om det er å prøvesitte tomme konvolutter, tømme poser eller være med å lage mat, det spiller ingen rolle så lenge de får være med. De elsker liv og røre, og er det ikke det der fra før av, kan de gjerne skape det. Mange liker å sammenligne rasen med hunder, og det er også for meg svært naturlig, særlig på denne "familiemedlems-delen".

Rasen kan ofte virke litt klovnete og klønete. De har en stor kropp som de nødvendigvis ikke helt vet hvor stor faktisk er. Eller hvor den er for den sags skyld. Et kjent fenomen er at de går først, og så ser de seg for etterpå. Dette kan lett resultere i at de tømmer vinduskarmer for potteplanter, bilder og annet som kanskje står der, uten helt å vite at det var de som gjorde det. En Maine Coon eier lærer seg fort at det er mest lønnsomt med tomme vinduskarmer.

Mange katter har en forkjærlighet for vann. Gjerne rennende. Dette kan lekes med, plaskes med og naturligvis også drikkes. De er sjeldent redd for vann, og kombinert med litt av den komsheten og manglen på forutsigbarhet av hendelser, kan by på en del gulvvask for matmor/-far.

Som kattunger er de helt spinnville. De ser ut til å ha mer energi en de små kroppene klarer å bære, så de er overalt til enver tid og kan nesten bli litt slitsomme til tider. Men som voksne er de mye roligere. De får sine raptusser hvor de plutselig er 4 mnd igjen inni hodene sine. Det ser ikke ut til at de har noen formening og hverken størrelsen eller vekten deres og det kan gå ganske hardt for seg. Men plutselig er de utladet igjen, og blir rolige og nesten litt daffe igjen.

De er svært glade i kontakt og befinder seg stort sett rett i nærheten av der menneskene er. Ikke nødvendigvis oppå, men ikke mange cm unnav heller. Noen er kosegriser uten like, mens andre trives best bare i menneskets nærvær. Oppmerksomhet og kontakt liker de uansett.

For meg er dette "den perfekte rase". De er underholdene, lette å holde i hus, snille tværs igjennom og noen fantastisk sjarmerende vesner. Dette kombinert med det nesten litt frykinngytende utseende, gir en herlig kombinasjon av å få både pose og sekk. Jeg elsker denne rasen og kunne virkelig ikke vært foruten!.

 

Maine Coon er en katterase som stammer fra staten Maine nord-øst i USA. Tidligere var rasen kun kallt Maine katter, men når og hvorfor "coon" ble lagt til i navnet, vet ingen. Det skjedde en gang i løpet av 1900 tallet, men noe mer nøyaktig enn det, er det ikke mulig å si.
Det er mange spekulasjoner og myter om hvordan kattene kom til Maine. Det er et kaldt område, langt fra mye annet. Men det er kyststat, og det gjør at man tror kattene kan ha kommet dit som skipskatter. Men noe sikkert svar på det egentlige opphavet til rasen, vet vi ikke.

Populæriteten til rasen var stor, det var mange aktive både eiere og oppdrettere. På en utstilling i Bosten i 1878 var det et dusin katter påmeldt, men først nesten 20 år senere, Mai 1895, ble den første Nord Amerikanste utstillingen holdt. På denne utstillingen var det en Maine Coon som vant Best In Show titlen, og premien ble sponset av katteorganisasjonen CFA (Cat Fanciers' Association), en organsisasjon som eksisterer den dag i dag.
Den første publiserte rasebeskrivelsen er datert til 1903. I "The Book of Cats" skrevet av Frances Simpson, skrev katteeieren F. R. Pierce er det et eget kapittel om denne rasen. Der beskriver hun rasen slik den var på den tiden, teksten kan leses på Paw Peds sine sider.

Etter passasjen til 1900-tallet begynte populæriteten til rasen å dale. Grunnen til det, var introduksjonen av langhårsrasen Perser. Perseren ble svært populær, og mange gikk fra Maine Coon til Persere. Den siste seiren til en Maine Coon på de kommende 40 år, var på en en national utstilling i Portland, Orgon, i 1911. Etter det var rasen nesten ikke å se noe sted. Nedgangen av Maine Coon var så drastisk at i år 1950 ble rasen erklært utdødd. Denne konklusjonen var nok litt forhastet, for det var fremdeles noen som jobbet for rasen. The Central Maine Cat Club (CMCC) ble etablert i 1950 av Alta Smith og Ruby Dyer for å motvirke dette. I 11 år holdt de på for å dyrke opp populæriteten til rasen igjen ved å arransjere utstillinger hvor de viste bilder av Maine Coon katter og for første gang ble det skrevet ned en rasestandard for denne rasen. Rasen ble forløpig ikke godkjent som egen rase av CFA enda, og det gjorde at endla fler stiftet organisasjoner o.l. for Rasen The Maine Coon Breeders and Fanciers Association (MCBFA) ble stiftet i 1968 og i 1973 kom Maine Coon Cat Club. Rasen ble først godkjent av Canadian Cat Association og American Cat Association I 1967, de andre registrerne fulgte raskt etterm med unntak fra CFA som ventet til 1975 med å godkjenne rasen, og først enda ett år senere fikk også rasen mulighet til å ta cert og oppnå titler på utstillinger. 
I 1985 ble rasen oppført som nationalkatten til staten Maine, og i dag regnes rasen for å være en av verdens mest populære raser. 

Dagens Maine Coon har i stor grad blitt bygget opp av de fem samme novisekattene. De går under betegnelsen "top fem" når man ser på stamtavler i Paw Peds og sees i de aller fleste stamtavler står de for opphavet av gjennomsnittlig 60 - 80%, men dette varierer selvfølgelig fra katt til katt. Det fem kattene er: 

  •  Andy Katt of Heidi-Ho, 
  •  Bridget Katt of Heidi-Ho, 
  •  Dauphin de France of Tati-Tan, 
  •  Tatiana of Tati-Tan, 
  •  Whittemore Smokie Joe

    Andre katter man ser mye til, er det såkalte klonene. Klonene er avkom fra en bestemt kombinasjon. Heidi Ho Sonkey Bill ble født i 1978, barnebarn og doblet oldebarn av Andy og Bridget Katt of Heidi Ho. Han ble parret med Tanstaafl Polly Adeline, og avkommene herifra var forbausende like hverandre, så like at de ble kalt kloner. Og ikke nok med det, men de gjorde det utrolig bra på utstilling og. Dette resulterte til at "alle" ville ha avkom fra klonene. Så selvom selve klonene ikke har særlig høy innavelsprossent (9,4%), ble det mye linjeavl av disse kattene og deres avkom. Det har resultert til at vi i dag har stamtavler som inneholder gjennomsnitlig 35% kloner, av og til også opp mot 50%.
    Klonene inkluderer:
  •  QGC Heidi Ho Annabel Lee of Tycoon, OD
  •  SGC & CH Heidi Ho Aurora of MtKittery, OD
  •  PR Heidi Ho Barnaby Katt
  •  CH Heidi Ho Camille of Calicoon
  •  QGC Heidi Ho Canth of Tanstaafl
  •  QGC & CH Heidi Ho Coon Victoria, DM
  •  CH Heidi Ho Just Plain Bill Katt
  •  PR & CH Heidi Ho Justin Morgan Katt
  •  SGC & GC Heidi Ho Lady Arwen of Mary B, DM
  •  Heidi Ho Lovey Mero of Meunerie
  •  SGC Heidi Ho Molly Brown of Tanstaafl
  •  QGC Heidi Ho Percival of Meunerie
  •  CH Heidi Ho Portius of Olde Farm
  •  Heidi Ho Rachel Adeline
  •  TGC Heidi Ho Richard III of Charmalot, OS
  •  Heidi Ho Sasquatch of Ktaadn
  •  Heidi Ho Wilyum of Ktaadn 

    Så dersom vi ser på både top fem verdier og disse klonene, viser dette at genvariasjonen hos rasen er ikke veldig stor, til tross for utrolig mange katter. Dette er ikke et problem pr dags dato, men etterhvert kan det by på problemer dersom rasen ikke får tilskudd på nytt blod. Framtiden til rasen ligger å våre hender, og ved å bruke fornuften til fremtidige avgjørelser, vil vi fint kunne få bevare denne rasen, akkurat slik vi ønsker den

Tekst skrevet av ??? Og Sunniva Bahlk hos NO*Ni liv.