HCM er en hjertesykdom man finner hos både menneske gris og katt. Det er denne hjertesykdommen man ser oftest hos katt og den som gir flest dødsfall. Det er altså en skummel sykdom som kan gi grusomme konsekvenser. Men hva er det den egentlig går ut på?

HCM står for Hypertrophic Cardiomyopathy hvor Hypertrophic betyr fortykket og Cardiomyopathi er hjertemusklen. Sykdommen går altså ut på at hjertemusklen blir fortykket. Helt hvorfor dette skjer, er enda ikke klart, men det har vist seg å være arvelig uten noe klart nedarvingsmønster.

Hjertet er en stor muskel som er delt opp i flere rom. Det er fire kammere i hjertet som blodet stømmer gjennom. Blodet kommer først fra kroppen og inn i høyre atrium, og derifra går det over til høyre ventrikkel. Herifra pumpes blodet til lungene hvor det plukker opp oksygen, for så å returnere til venste atrium. Og slik som på høyre side, går blodet så fra venstre atrium til venstre ventrikkel. Denne ventrikklen har en ganske tykk muskelvegg rundt, for det som så skjer, er at blodet herifra skal pumpes til hele kroppen. Veggen her må være såpass kraftig for at den skal kunne kontrahere sterkt nok til å sende blodet til hele kroppen. Men den må fremdeles være tynn nok til at rommet inni hjertet er stort nok til å fylle nok blod til hele kroppen.

Dersom en katt får HCM, vil hjertemusklen spesiellt rundt venstre ventrikkel fortykkes. Konsekvensene av dette blir ikke at musklen blir ekstra sterk, men at den blir mindre elastisk og at rommet inni ( venstre ventrikkel) blir mindre. Hjertet vil dermed ikke kunne greie å pumpe like mye blod ut, og heller ikke i den hastigheten den burde. Katten vil da få en dårlig blodsirkulasjon og dette kan gi skumle konsekvenser.

Det er viktig å huske at det er ikke den fortykkede hjertemusklen som katten dør av, det er konsekvensene som kan komme av dette som er de farlige. En katt kan leve lenge med HCM, men den kan og dø veldig ung. Når og om katten dør, ser ut til å gå på tilfeldigheter.

Det som gjør at en katt dør av HCM er blodpropper. Siden blodsirkulasjonen blir så dårlig, kan det lett danne seg blodpropper. Disse kan sette seg flere steder i kroppen, men den vanligste dødsårsaken er dersom den setter seg i en av blodårene som går ut/inn av hjertet. Den vil da stoppe for all sirkulasjon og dette gir en rask død. Men blodpropper kan og sette seg andre steder, og i mange tilfeller har man sett at katter har blitt lamme i bakbeina.

Per dags dato er det ingen kur mot HCM. Man kan gi blodfortynnende for å unngå blodpropper, men man får ikke gjort hjertemusklen normal igjen. Det betyr at dersom en katt først har fått HCM, vil den ha det resten av livet. Det er heller ikke noe man kan gjøre for å forhindre utvikling av HCM, annet enn å ikke avle på katter som blir diagnosert med denne sykdommen eller som har det i nær slekt. Heldigvis finnes det veterinærer som er spsialutdannet innen disse områdene som kan ta ultralyd av hjertet for å se om det er fortykket hjertemuskel.

HCM har vist seg å være en arvelig sykdom, men man har enda ikke greid å kartlegge noen nedarvig for dette. Det er trolig fordi det finnes mange gener som påvirker denne sykdommen - fler gener enn hva vi vet om. På Maine Coon har man funnet to gener som har en sammenheng med sykdommen. Disse genene er ikke avgjørende for om katten utvikler HCM eller ikke, men har vist seg å ha en viss sammenheng.
Det at det er har blitt funnet disse genene hos Maine Coon er både til fordel og ulempe for rasen. Til fordel fordi det vil gjøre det enklere for oppdrettere å avle seg vekk fra sykdommen, og ulempe fordi det gjør at det blir et mye større fokus på HCM hos maine coon enn andre raser. Dette gjør at det virker som at Maine Coon er mer rammet enn andre, men dette er ikke tilfellet.

Det finnes altså to redskap man kan bruke når det gjelder HCM på Maine Coon. Man kan enten scanne (ultralyd). Da får man et sikkert svar på det gjeldende tidspunktet. Dersom katten viser seg å ha HCM der og da, så har den det. Dersom den ikke har det, har den det heller ikke der og da, men det betyr ikke at den ikke kan utvikle det senere. Det anbefales å scanne igjen én gang i året.
Den andre testen er DNA. Da tar man enten en blod- eller spyttprøve som sendes inn til et laberatorium. Man får da svar tilbake om katten har ett (hetrozygot positiv hcm/n), to (homozygot positiv hcm/hcm) eller ingen (negativ n/n) av det gjeldende genet. Dersom den er homozygot positiv (hcm/hcm), vil alle dens avkom arve genet videre. Dersom den er hetrozygot (hcm/n) vil 50% arve det, men om den er negativ (n/n) vil ingen arve det. Så ved å parre katter med disse resultatene i bakhodet, vil man lettere kunne avle seg mot en rase som ikke er rammet av HCM. Resultatene gir ikke sikre svar for hva framtiden vil bringe, men gir en pekepinn som man kan utnytte.
Det anbefales å ikke bruke katter som er scannet positive for HCM. De kattene har jo HCM, og bør ikke avles på. Hvis den katten alt har avkom, bør eierne av de informeres. Katter som blir testet n/hcm anbefales å kun parres med n/n katter, mens hcm/hcm-katter anbefales å ikke bruke i avl.