Innavl
Innavl er når to beslektede individer parres med hverandre og får avkom, og avkommet vil da være innavlet.
Et dyr har to sett med gener, og på et innavlet individ, vil antallet av genene innen disse settene være veldig like hverandre. Jo mer innavlet, jo likere er genene hverandre og innavlsprosenten øker. Innavlsprosent er en prosent som indikerer hvor mye av genmaterialet som teoretisk sett er doblet. Dersom to helt ubeslektede individer parres, vil innavlsprosenten bli 0, mens om to søsken parres, vil avkommet få en innavlsprosent på 25%. Man kan regne ut innavlsprosenter utifra enten noen gitte generasjoner (f.eks, innen de fem første generasjonene), og hvor innavlede DE er, eller man kan ta med alle individene i hele opphavet til katten og se den totale graden av innavl. Sistnevnte vil gi et mer realistisk svar, for dersom man avgrenser og bare tar de nærmeste generasjonene, er det mye informasjon man ikke får med seg. Dersom to av kattene i 5. generasjon er søsken, vil ikke dette komme fram. Man kan dermed bli ganske “lurt” ved å bare se på noen få generasjoner og ikke helheten.
Innavlsprosenter er et nyttig verktøy å bruke for å se hvor nært beslektet individer er, og man kan bruke det for å oppnå eller unngå bestemte konsekvenser.
Genetikere fraråder parringer som gir tettere innavlsprosenter enn 6,25% pga helsekomplikasjoner som kan komme. Denne prosenten tilsvarer søskenbarn-parring.
Pawpeds.com har en stamtavledatabase hvor man kan sette sammen ulike stamtavler og som automatisk kalkulerer ut innavlsgraden i og mellom de ulike stamtavlene.

Innavl er en enkel, men risikabel måte å oppnå kontroll på. Ved å innavle vil som sagt graden av ulike gener synke, og man vil få en større forutsigbarhet på hvaslags resultat man får. Jo mindre ulike gener, jo mindre ulikt utfall. Innavl er altså veldig praktisk å kunne benytte seg av om det er konkrete ting man ønsker å oppnå. Men det er viktig å ikke glemme at det er ikke bare de positive sidene som man ser som dobles opp, man dobler og alt negativt som man ikke nødvendigvis ser i den første generasjonen.
Konsekvensene av innavl kan være store. På kort sikt kan det være at man får fram sykdommer som ellers har ligget skjult, og på lang sikt kan man få innavlsdepresjoner. Innavlsdepresjoner er en rekke ulike effekter som kommer etter individer har vært jevnt innavlet over flere generasjoner, og vil kunne føre til utryddelse av en art. Symptomene er små kull, høy dødlighet blant avkom, dårlig immunforsvar, små individer og dårlig fertilitet. Dette er altså problemer som kommer gradvis, og for å motvirke det, trenger man helt nytt blod.

Linjeavl
Linjeavl er en form for innavl, og indikerer at det kontrollerte forhold og planlagt. Ved linjeavl er det ofte ett individ som finnes i ulike stamtavler og som krysses med hverandre. Det er altså ett individ som går igjen flere ganger innen samme stamtavle med hensikt om at den skal gjøre nettopp dette. Dette ene individet har da gjerne egenskaper som er positive og som man ønsker å forsterke hos avkommene. Det er en veldig effektiv måte å oppnå resultater på, men man bør forsikre seg godt om tilstanden til det individet og evtuelle avkom, søsken osv før man dobler den. Dette er som sagt akkurat det samme som innavl, og det er viktig å huske at alle negative sider vil dobles like mye som de positive.

Matadoravl
Mataoravl er en avlsmetode hvor ett individ, gjerne én hann, brukes ekstremt mye. Denne ene hannen er a gjerne særdeles flott og ønsket hos rasen, og får mange avkom som igjen brukes videre. Hans gener vil bli en stor del av rasens gener, og det vil få sine konsekvenser slik som med innavl. Men ved å bruke ett individ veldig mye, vil hans gener påvirke hele rasens, og man kan dermed si at dette vil i stor grad si at det er en ekstrem form for linjeavl.
Hvor grensene går før noe kan regnes som matadoravl, er litt uklare, og antall avkom etter den ene vil påvirkes av hvor stor gennpoolen til rasen er. Ofte regnes grensen ut fra hvor mange anre iindivider det finnes hos rasen (til sammenligning; i Norsk Kennel Klubb anbefales det at én hund ikke får flere avkom enn 5% av rasepopulasjonens nyregistrerte antall i løpet av en 5 års periode. Blir det registrert 200 dyr i løpet av fem år, bør ikke én hund få mer enn 50 avkom i løpet av hele sitt liv). Det er altså en viss prosent som må overgås for at det kan kalles matadoravl, men innen kattemiljøet er det ikke satt noen tall på dette.
Men uansett hvaslags tall som settes, så vil konsekvensene av matadoravl være ulik fra populasjon til populasjon utifra hvor stor genpoolen er. Genpoolen er mengden ulikt DNA innen samme populasjon. Liten genpool betyr at det er mye innavl. Så hos en rase med liten genpool (men likevel stor populasjon), vil matadoravl få større konsekvenser enn en tilsvarende stor populasjon med en bred genpool. Matadoravl vil føre til at genpoolen minskes, og dersom genpoolen i utgangspunktet er liten, vil dette få større konsekvenser mtp innavlsdepresjoner o.l.

Utavl
Utavl er det motsatte av innavl, at altså individer som er svært lite beslektet parres med hverandre og får avkom. Ved å drive utavl, vil man øke genpoolen og minske de negative effektene som innavl har (dobbling av gener og innavlsdepresjon). Men man vil også kunne miste en del kontroll og forutsigbarhet.
På lang sikt vil utavl være mest egnet for pattedyravl siden pattedyr er laget for nettopp dette; parre seg med ubeslektede partnere. Man vil kunne oppnå en mer robust art/rase, som er mer beskyttet mot potensielle endringer i miljø og helse enn en innavlet art/rase. Så for å på sikt kunne oppnå en sunnest og mest robust art, bør man avle minst mulig beslektede individer med hverandre (sitert fra ”Molecular Ecology” skrevet av Friedman). På kort sikt derimot vil det ikke ha like store eller viktige konsekvenser. Som sagt mister man litt forutsigbarhet og kontroll på både hva som har vært og vil komme, og dette kan få konsekvenser på f.eks. utseende. På kort sikt er det ikke like lett å oppnå rasetypiske eller spesielt de ekstreme utseendene ved å utavle siden man har mange fler gener å forholde seg til, og det krever mer av oppdretteren for å få fram de egenskapene man ønsker. Utavling er altså ikke noe for utålmodige personer som ønsker å vinne på utstillingen, men for å ivareta en rase, er man nødt til å holde innavlsprosentene lavest mulig.
Men det ene utelukker ikke det andre. Man kan kombinere ulike retninger for å ivareta de rasemessige karakterene samtidig som man får inn nytt blod for å ivareta genpoolen.

Ansvar
Som oppdretter er man ansvarlig for rasens utvikling og rasens framtid. Vi former rasen ved våre valg, og de valgene bør være gjennomtenkte og planlagte. Menneskestyrt avl er mye mer effektivt enn naturens, og konsekvensene kommer dermed tilsvarende mye fortere og kratigere. Én feil, vil kunne påvirke en hel rasens framtid, og ofte ser man ikke feilene før det har gått for langt, og da kan det være veldig vanskelig å rette opp igjen.
Ved manglende ansvarsfølelse vil rasens utvikling kunne gå ut av kontroll og resultatene av dette vil påvirkes av rasens popularitet. En populær rase vil kunne få en enorm vekst i både antall dyr og oppdrettere, og til slutt vil markedet kunne bli mettet. Dersom dette skjer, vil statusen til rasen kunne synke drastisk og dette vil igjen kunne føre til at markedet åpner for mange useriøse oppdrettere og en type utvikling av rasen som ikke vil gagne den. En slik mangel på kontroll vil og kunne føre til økte helseproblemer som til slutt kan ta knekken på rasen. Dette har vært observert på mange andre populær-raser før, både hos hund og katt. Gjennomrettingsarbeidet vil være massivt, og dårlige rykter kan følge rasen i titalls av år etter gjenoppbyggingen.
En annen potensiell konsekvens kan være en nedgang hos rasen. Hos raser som ikke er så populære på markedet vil mangel av kontroll kunne føre til at rasen dør ut. Dette er ikke like vanlig som handlingsforløpet til populær-raser, men det er like fullt mulig at kan skje og utfallet er like ille.
Som oppdretter er det viktig at valgene man gjør er gjennomtenkte og framtidsrettet slik at man kan forme rasen mot det målet man ønsker.
For å ha best mulig kontroll på utviklingen til en rase, kreves samarbeid. Oppdretterne bør være villige til å hjelpe hverandre og samarbeide for at man SAMMEN kan oppnå et felles mål. Målet til de fleste er rasetypiske, sunne og glade katter, og ved å samarbeide vil man kunne oppnå dette felles målet mye lettere. Det vil automatisk skape mer kontroll og dermed en større forutsigbarhet om rasens utvikling – uansett innavl og utavl. Så for å ha kontroll trenger man samarbeid, og for å ha samarbeid trenger man ansvar, og dersom man har disse tre, kontroll, samarbeid og ansvar, vil man lettere kunne oppnå en rasetypisk, sunn og glad rase. Det vil og bli mye hyggeligere for oppdrettene om man er åpen for hverandre og alle vil jobbe sammen :)